Jeg har aldri.

Da var jeg tilbake med en ny video, Jeg la den ut på min youtube kanal i går, glemte og legge den her. Men nå er den ute. Håper dere koser dere. :) <3 

Å håper dere har hatt en fin helg. 

 

 

"Kode for å importere bloggen min til Nouw: 5944036914"

hvorfor har norge glemt 22.07.11

hei elsklinger nå skal jeg snakke om noe som jeg føler er litt glemt her i Norge og det er 22.07.11. Det er litt rart og veldig trist at vi har nesten glemt det som skjedde med regjerings kvartalet og utøya med tanke på alle de som er etterlatt og de som faktisk opplevde det. Tenk hvor vondt de som opplevde dette har det ennå? Tenk på hvordan de som er etterlatt som familiemedlem, venner eller kjærester av de om gikk bort. Assa hvor jævlig er ikke dette. Jeg var ikke på utøya men jeg kunne ha vært det, for jeg skulle jo egentlig det. At det er så mange som ble skada og såra er helt jævlig. Å at det gikk så mange bort er også helt for fredelig, å nå har Norge bare gått videre. Det er ikke greit i mitt hode, Det spiller ingen rolle hvor mye folk sier til meg at vi burde se frem over for jeg har mine meninger. Hvor ble det av tankene på de som ble skada og gikk bort ved regjerings kvartalet. Hvor ble da av tankene på dem som ble skada og gikk bort på utøya. De ble helt borte. Disse personene og hva dem har gått bort ble helt glemt. Jeg kjenner en del som var på utøya og de har det ikke bra ennå etter 7 år. Ja dem går og snakker med noen og dem får hjelp, men tanken på at de sitter og sier hele tiden til meg om hvorfor Norge har glemt det som skjedde den 22.07.11 gjør at jeg får helt vondt i magen. Det gjør helt vondt av tanken på at dem også sier at hvordan kan vi stole på politiet når dem brukte så lang tid på og komme på utøya der det var skyting og så mange døde, de sier hele tiden at de måtte kjempe lenge for sitt eget liv og vennene sine liv lenge før politiet dukket opp. Det er ikke greit. Hvor ble tryggheten demmes av, jo den ble revet fra dem denne dagen her. Noen mista tilliten til politiet denne dagen her. Å ingenting skjedde. politiet gikk ut og sa at vi skulle se mere til politiet ute på gatene etter dette, men har vi egentlig set flere politier? Nei det har ikke jeg. Jeg får helt vondt inni meg om at politiet ikke klarer og holde det dem sa. Men det har vel noe med at dem ikke har kapasitet til det, men uansett. 

 

HVOR ER TRYGGHETEN. 

 

Å glemme noe som er så jævlig som det der her helt for forferdelig. Alle har sikkert ikke glemt det, men veldig mange og det er ikke greit. Er så glad utøya filmen har kommet for den gjør sånn at vi faktisk husker hva som skjedde. men når dem skulle lage film om det som skjedde hvorfor tok dem ikke med det på regjerings kvartalet? det skjedde der også det må vi huske. DET kan ikke gå i glemme boka selv om man vil glemme for alt som skjedde den dagen var helt forferdelig. 

22.07.11 ER IKKE EN DAG VI BARE KAN GLEMME.

These 5 Bedtime Tips Can Help You Lose Weight

Stop Emotional Eating: The evening can be a difficult time for those who are dieting. When the school or work day is over, it can be easy to get bored, especially if you’ve had a bad day. Most dieters will give into the stress and boredom and end up eating to relax. According to Andrea Wenger-Hess, a nutritionist at the University of Maryland Medical Center, emotional eating is a major factor in overeating in general. She suggests that instead of turning to food before you go to bed, try picking up a book or taking a hot bath to relieve your stress instead.

Stretch: Pursuing your weight loss goals before bed doesn’t just involve avoiding food. The American Council of Exercise states that the lack of sleep actually throws the balance of hormones that are responsible for controlling feelings of hunger and satiety. So they recommend stretching before bed. Stretching will help relax the muscles and ensure that you get the necessary hours of sleep you need.

Have a Protein Shake: Overeating for bedtime will not help you with your weight loss goals. But one helpful bedtime tip that will is having a protein shake before bed. A study conducted by researchers at Florida State University found that a small snack before bed can actually help with weight loss. The researchers found that people who had a 150-calorie protein shake 30-60 minutes before bed experienced lower blood pressure, better metabolic function, and a quicker metabolism.

Blackout Bedroom: Some people cannot go to sleep without having the television playing in the background. That’s perfectly fine, but if you’re serious about your weight loss, you might want to consider blacking out your room. According to the Journal of Biological Rhythms, even the presence of a dim light while you’re sleeping can cause you to gain weight while you’re sleeping. The research concluded that dim light disrupts the molecular circadian rhythms and also slows down your metabolism while you’re sleeping.

Crank the AC: According to a study published in the journal Diabetes, young male participants who slept in rooms that had a temperature of 66°F, actually doubled their volume of brown fat (it’s the good calorie-burning fat). In comparison, when participants slept in rooms with a temperature of 75°, they did not double their brown fat volume.

You’re in luck; I’m going to give you a free bonus bedtime tip that will also help with your weight loss. According to a study conducted by researchers at Brigham Young University, women who woke up close to the same hour window each morning weighed less than those who woke up at different times. So set your alarm! Try to find how much sleep you need in order to wake up without feeling exhausted and stick with that sleeping schedule.

Sunnere taco! 😊

BERITS TACO

«Alle» spiser taco på fredager. Her kommer et godt alternativ til den klassiske halvfabrikerte versjonen de aller fleste spiser:

Handleliste:

400g karbonadedeig

4 små gule løk

1 rødløk

2 rød chilli

1 grønn chilli

2 hele hvitløk

3 avokado

1 pakke grønnkål

2 bokser/esker svarte bønner

3 bokser/esker hermetiske tomater

1 glass øko tomatpure

Krydder: paprika, spisskummen, sort pepper, karri, chilllipulver, gurkemeie, tørket koriander

2 beger cherrytomater

1 potte fersk koriander

1 lime

1 sitron

1 flaske Helios ekstra virgin olivenolje

Tilbehør:

isbergsalat

maiskorn

hakket tomat,

hakket agurk

rømme

revet ost

Vi lager: taco-gryte, tortillalefser, guacamole, salsa verde, tomatsalsa

Taco-gryte med bønner

Dette trenger du til 8 personer:

400g karbonadedeig (øko)

4 små gule løk, hakket

4 fedd hvitløk, hakket

2 bokser svarte bønner

3 bokser hakkede øko tomater

3 ss øko tomatpurè

3 ss hjemmelaget tacokrydder

Start med å blande din egen tacokrydderblanding (se nedenfor). Du bruker halvparten av krydderet i denne gryten, og kan ha resten på et lite glass klart til neste gang du skal ha taco.

Finn frem en stekepanne med litt høye kanter eller en gryte du kan steke i. Hakk løk og hvitløk i en stekepanne og surr det blankt i litt smør. Hell det over i ei gryte. Stek så karbonadedeigen i stekepanna, og ha 3 ss av tacokrydderet, tomatpureen og linsene oppi panna når kjøttet er nesten ferdig. La dette surre sammen i 2 minutter så gode kryddersmaker får utvikle seg. Ha hakkede tomater i stekepannen til slutt. Hell så dette opp i gryta.

Mens gryta putrer så hakker du opp det tilbehøret du ønsker til tacoen og varmer lefsene i ovnen. Du kan også lage egne lefser, se lenger ned i saken.

Jeg bruker gjerne isbergsalat, revet hvit ost, hakket vårløk, hjemmelaget guacamole/avokadorøre , rød og gul paprika, øko mais på boks, sukkererter og øko rømme. Prøv også hjemmelaget tomatsalsa og også grønn salsa verde (urteolje i blender).

Tacokrydderblanding til to tacogryter:

Vil du ha klassisk tacokrydder-smak, så kutter du ut karri, paprika og gurkemeie, men jeg blander i flere krydder for enda bedre smak og flere gode plantestoffer.

2 ss paprikapulver

2 ss spisskummen

1 ts sort pepper

1 ts karri

1,5 ts havsalt

1-2 ts chilipulver

2 ts gurkemeie

1 ss tørket koriander

Tomatsalsa.

2 beger cherrytomater/4 store tomater, grovhakket

½ rødløk, finhakket

½ dl frisk koriander, finhakket

½ rød chilli, finhakket (uten frø)

1 hvitløksfedd, finhakket

2 ss ekstra virgin olivenolje

1/2 lime, saften

havsalt, sort pepper (smak til)

Hakk tomatene og la hakket renne av seg i en sil, mens du hakker resten av ingrediensene. Bland alt i en skål og la smakene trekke i en time.

Guacamole

3 avokado

1 rød chilli, finhakket (uten frø)

½ finhakket rødløk

1 hvitløksfedd, finhakket

½ potte frisk koriander

4 ss ekstra virgin olivenolje

havsalt, sort pepper

1-2 ts sitronsaft (øko sitron)

Mos til en grov masse eller bruk stavmikser. Smak til med krydder og sitronsaft

Tortillalefser 8-12 stk

3 ½ dl øko spelt, finmalt

3 dl øko spelt sammalt

2 ss ekstra virgin olivenolje

2 ½ dl lunkent vann

1 klype havsalt

Bland alt til en jevn deig. La deigen hvile under et klede i minst 15 minutter. Del deigen i emner, form emnene til boller og kjevle bollene til flate lefser.

Stek lefsene i en stekepanne ved høy temperatur. Legg dem oppå hverandre. Dekk med et fuktig klede.

Tips til barn og unge som bil lage blogg

Tips til barn og unge som blogger

Mange barn og unge vil gjerne begynne å blogge. Før du starter kan det være lurt å snakke med foreldre dine og bli enige om hva du skal skrive om og hvilken informasjon du bør legge ut.

Det er fort gjort å legge ut informasjon som kan være skadelig. Det gjelder spesielt bilder eller annen personinformasjon. Det er viktig at barn og voksne blir enige om hva som er greit og hva som ikke er greit.

Les mer om bilder på nett.

Mange unge bloggere opplever at de får stygge kommentarer på det det skriver på bloggen.

Les mer om mobbing på nett.

Barneombudet har sammen med unge bloggere laget en liste med tips både til deg og foreldrene dine.

Kreft

Et innlegg jeg ikke har turt og publisere før nå.

ja jeg vet at overskriften er helt på trynet, og du tenker nok at jeg er helt fucket i hodet.

Men jeg er ærlig, jeg mener hvert ord jeg skriver, les historien min før du dømmer meg!

Hvis man får kreft, så er dette en fysisk sykdom, JA det påvirker nok psyken også, og det er tung, hardt og tøft. Men igjen er det en fysisk sykdom.

Hvis noen spørr en jente hvorfor hun er borte fra skolen, så svarer hun: fordi jeg er innlagt på sykehus og får behandling fordi jeg har fått kreft, hun blir fortsatt akseptert, folk blir lei seg på henne vegne og de gir henne all den støtten og medfølelsen hun kan få, når hun ligger i sykehus sengen tilkoblet mange slanger så får hun besøk, familien kommer med pizza og brus, hvis hun føler seg bra nok så kan hun gå litt rundt på sykehuset og kanskje ned i kiosken for å kjøpe et blad, venner og familie kommer med blomster og skriver de nydeligste kort.

Sykepleierne er hyggelige, de gjør sitt beste for at pasienten skal ha en så positiv opplevelse av den grusomme og dødelige sykdommen som mulig.

lærerne på skolen, holder kontakt med familien for å se om det er noen mulighet for denne jenten å fullføre skole gangen selv om hun har fått kreft.

Hvis jeg ikke tar helt feil så er det en russe knute som sier at man får en knute i luen om man besøker barn på sykehus.

Legen på kreft avdelingen gjør selvfølgelig sitt beste for at denne jenten skal bli frisk, fordi alle ønsker at hun kan få tilbake håret og kunne gå ut og være med venner, kanskje gå på kino.

Jenten får medisin, og det er medisinen som kan gjøre henne frisk, eventuelt en donasjon, for selv er hun maktesløs, det er ikke hun selv som bestemmer om hun skal leve eller død, livet hennes ligger i legenes og sykepleiernes armer.

Alle håper og ber om at denne jenten vil bli frisk igjen

På en annen kant sitter en jente, hun er psykisk syk, fordi hun har blitt voldtatt. Dette er også tungt, tøft og hardt, forskjellen fra kreft er at dette er en psykisk sykdom.

Hvis noen spørr denne jenten om hvorfor hun ikke er på skolen så lyger hun: hun forteller at hun har vært syk. men sannheten er at hun har vært innlagt på psykiatrisk, men fordi dette er så tabu belagt i denne verden, så tørr hun ikke å stå frem og fortelle at hun sliter.

og hvis denne jenten hadde vært ærlig, så hadde noen akseptert henne, men resten hadde trukket seg sakte men sikkert unna.

Bak lukkede og låste dører på psykiatrisk, ligger jenten på et hvitt og kaldt rom, på rommet er det en stol, et bord, skap og seng, speilet på badet er ikke en gang av den vanlige typen.

Selv om dette er en psykiatrisk institusjon, så er det også et sykehus på samme måte som sykehuset for dem med en fysisk skade.

Jenten har blitt umyndiggjort, fordi noen mener at hun ikke er i stand til å ta vare på seg selv

De med kreft får alt tilrettelagt

de psykisk syke må innfinne seg i andres regler

De blir utsatt for Tvangsmedisinering, og andre tvangstiltak

en jente som er innlagt på psykiatrisk får Ingen besøk av venner eller familie, hun får ingen blomster og heller ingen kort, med trøstende og gode ord, fordi folk ikke vet hvordan de skal forholde seg til psykisk syke

en psykisk syk person har et liv fylt med løgner

For å bli frisk psykisk så må jenten gjøre jobben om å bli frisk selv, fordi ingen kan gjøre den for henne.

Kreft kan bekreftes, noe psykisk ikke kan, kreft gjør utslag på blodprøver og er medisinsk bevist, mens psykisk er noe en person forteller om hvordan hennes liv er og du kan ikke være sikker på om det er reelt.

på legevakten møter man leger som ikke bryr seg, man blir nedprioritert når man er psykisk syk

Hvis man kommer inn på legevakten og man har kreft, så er legene interessert i å hjelpe denne personen

Men legen på legevakten de bytter på å ta hånd om psykisk syke.

I hode til en med psykisk sykdom, så er det en kamp, en kamp om å klare å overleve dagen, akkurat på samme måte som en kreftpasient kjemper om å holde ut de vonde smertene.

men forskjellen er at kreft pasienter kjemper i mot noe hun ikke har kontroll over, og hun har leger, sykepleiere, venner og familie som kjemper med henne.

En psykisk syk person kjemper mot seg selv, kjemper mot impulsiviteten og lysten til å dø, på hennes lag har hun bare seg selv, for etter en stund så gir psykiatrien henne opp, fordi de føler at de har gjort det de kunne, sykepleierne er enig med seg selv når de inni seg godtar at hun er klar for å dø, venner vet ikke om den kampen hun kjemper, og familien er så oppgitt og frustrert etter all kjempingen, at de ikke lengre vet hva de skal gjøre.

En kreft pasient som er nær døden, får støtte og omsorg, familien samler seg rundt henne og ber for at hun skal klare seg og bli frisk.

En som er psykisk syk, som velger å prøve å avslutte sitt eget liv, foreksempel med en overdose, har valgt selv at dette livet vil hun ikke leve lengre, selv om denne jenten ble voldtatt og ikke har valgt denne smerten selv, så ender det opp med at hun sårer sine nærmeste, hun skyver familien fra seg, fordi det er hennes valg at hun ikke lengre vil leve.

Og det er en STOR forskjell på å dø, og det å selv velge at man skal dø.

Jeg har snakket med mange mennesker rundt meg, og min felles konklusjon er at de syntes mer synd i kreftpasienter en dem som har psykisk sykdom, spørsmålet mitt er hvorfor?

Begge to er sykdommer, som de selv ikke kan noe for, så hvorfor skal disse to diagnosene være så forskjellig?

Hvis du dør av kreft, så ser mennesker rundt deg på deg som at du var sterk, som kjempet og holdt ut den smerten til siste stund, du blir minnet og husket som en fantastisk jente som virkelig ga alt

Hvis du dør fordi du er psykisk syk og velger å begå selvmord, så er du egoistisk og svak, du vil bli sett på som en som ga opp når det ikke var nødvendig, en som bare tenkte på seg selv, og ingen andre rundt deg. En veldig egoistisk jente som vil dine venner og familie vondt. Du blir rett og slett sett på som en som har gitt opp og tapt

Begge sykdommene er noe mennesker ikke kan noe for. Så hvorfor er forskjellen så stor?

Syntes du det er rettferdig slik det er nå?

Det er mer respektabelt å få diagnosen kreft, enn en psykisk sykdom i verden vi lever i i dag.

Det er grunnen til at jeg heller ville hatt kreft, jeg ønsker å få den samme støtten, hjelpen, blomstene, kortene og omsorgen som en med kreft får, jeg ønsker at noen andre skal ha kontroll over om jeg skal leve eller død.

Hvis du har kreft, eller er pårørende til noen som lider av det, så vil du ikke forstå mine ord

Hvis du ikke har opplevd noe vondt i livet ditt, ved psykisk eller fysisk sykdom, så vil du nok ikke forstå

men om du selv er psykisk syk, eller pårørende så kanskje du vil forstå

i mitt hode så forstår jeg mine egne ord, og jeg står for hvert eneste ord jeg skriver...

Levde mareritt ved siden av å bli mobba!

Epilepsi er sykt tøft! Det kan jeg ikke si noe på. For jeg vet hvor tøft det kan være! Å det er ikke artig. Å når folk begynner å mobbe deg for noe du ikke kan noe for blir det bare mye verre enn det er! Å tiden med epilepsi er sykt dårlig, Selv ser man ikke store framskritt men det er dine nærmeste eller vennene dine som ser fremskritt! Men tiden etter jeg sluttet med medisiner ble jeg en helt annen person. Både på godt å vondt.

Jeg hadde gått i ett år å vurdert frem og tilbake om det virkelig vurdert om det var noe jeg kunne gjøre. Jeg viste jo at enten kom det til å gå kjempe bra og jeg ble kanskje frisk meld eller det kunne ende opp helt andre veien igjen og jeg kunne bli like syk igjen! Men jeg tok sjansen for vist ikke vet jeg at jeg hadde angret. or det er bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke har. Det var i alle fall det jeg tenkte til meg selv, når det var sånn. Det tok ca 1 mnd og få trappet helt ned på medisinene. Men tiden etterpå var så fin. For første gang på lenge følte jeg meg endelig fri. Fri til å gjøre hva som helst, ikke alt men det føltes sånn! Selvfølgelig er det ting jeg måtte og fortsatt må ta konsekvenser til! Å får å være helt ærlig, det suger! Det ret å slett suger å ha epilepsi. Man vet aldri om man vill bli frisk eller om man vil i så fall få tilbakefall! Å jeg gå fortsatt og er drit redd for at jeg plutselig skal dette om og få epilepsien min tilbake! Folk spør alltid hva min største frykt er eller noe jeg er redd for osv, Jeg bruker å si slanger osv, men sannheten er at min største frykt er egentlig å få epilepsien tilbake! For jeg vill ikke bli den jenta igjen! Det tokk meg så lang tid til å i det minste prøve å bli den jenta som var langt inne meg! Å nå er jeg på vei og hvist noe skulle skje nå vet jeg at jeg aldri kommer til å orke og begynne på nytt!! For nå har jeg gådd så lenge for bare å prøve, og nå begynner jeg endelig å få den tilbake! Så hvist det skjedde vet jeg erlig ikke hva jeg skulle ha gjort.

Men det jeg merket veldig veldig gått etter jeg sluttet var at alt som hadde lugget å plaget meg irritert meg osv i så mange år kom ut. Men alt på samme tid og da blir det litt vell mye, Da kom plutselig mobbinga, livet mitt osv bare kom i flash back til meg jeg begynte å huske mer og mer. Det var nokk det som var det verste med å slutte på medisiner siden jeg fikk alt i flash back! Mn det jeg skjente mye på var depresjon, angst og enda mer depresjon.Uten om epilepsien er det noe av det verste jeg har opplevd EVER! Det er fryktelig. Det verste av det verste. Å det at jeg vet at jeg kan prøve å fikse det. Men får vite at det kan ta år! Det at man synker så lavt på 3/4 mnd og det kan ta om til år å fikse det. Det var veldig tunkt eler det er veldig tunkt! SElv om jeg går/ gikk hos psykolog følte jeg selv at dette kom aldri ti å gå! Dette kommer bare til å bli verre! Å det var akkurat det det ble. Det var etter det jeg begynte å kutte meg. Følte a livet mitt var over. Følte a bare alt sank sammen og kom på tankene. Tenk om jeg ikke er god nokk til denne verden. Tenk om dette er ett tegn på at jeg ikke skal leve og jeg må gjøre noe med det selv. Sånn tenkte jeg hver dag. Men jeg håpet at det skulle komme en bedre dag i morgen, men den kom ikke. Jeg slet hver eneste dag. Det eneste som stoppet meg var at Jeg prøvde å se fremmover å se om det kom en bede dag. Jeg viste ikke når men håpet av hele meg at det skulle komme en snart. Når man sliter så mye at man ikke tror at noen bryr seg, man tørr ikke gå ut eller noen ting! Det er mye tøffere enn det høres ut som. Man føler man ikke lever, at det er som det er noen andre som eier deg at det er noen som er høyere enn deg på en skala. Å at det er andre som bestemmer over deg. IKKE foreldre men bare helt andre folk. Fordi de får deg til å gjøre ting som man blir tvunget til. Som å hente ditt og datt, Jeg følte jeg ble styrt rundt. Det føltes i alle fall sånn. Og at depresjoenen tokk så over at jeg begynte å holde meg unda alle andre, Jeg satt bare på rommet mitt. Hele tiden fordi jeg følte at folk ikke brydde seg eller var glad i meg! Jeg følte at jeg ikke var verdt noe. Jeg klarte ingenting!

Det er så J**** kipt at folk skal gå rundt å tenke sånn som dette. Det er ingen som fortjener det eller fortjener å oplleve dette. Men det gjorde jeg.

-Folk drømmer ofte mareritt men jeg, jeg opplevde mitt eget mareritt!!

Så er du der igjen.

 

Det er bare du som er vitne til scenen som utspiller seg, og det er kun du som hører din egen stemme. Karusellen er inne i deg. Det er på denne scenen små og store tanker krever sin plass. Et krevende rollespill du er deltaktig i, og som krever din konstante oppmerksomhet.

 Vi er inne i tankeverdenen. Tanker kommer og går. Tanker kverner rundt, og det vil ingen ende ta. Urolige tanker, kritiske tanker, negative tanker, triste tanker, sinte tanker og fordømmende tanker. Noen ganger positive sprudlende tanker, men det er heller sjelden. Majoriteten av mørke tanker veves uryddig inn i hverandre, og glir sakte men sikkert over i betydelige bekyrmringer.

Noen tanker og bekymringer kan være reelle og på sin plass. Andre er ikke det. De fleste bekymringer blir det faktisk ikke noe av. Men det vet du jo ikke. Ingen har fortalt deg det. I hverfall ikke som du kan huske.

Det er utmattende å være i tankekarusellen. Du surrer rundt dag og natt, og det er sjelden løsninger i sikte. Du er sliten. Du er urolig, det er vanskelig å slappe av. Krevende å konsentrere seg. Tankekjøret er ikke kjent for å legge inn hvilepauser.

Du derimot, kan skape rom for denne pausen. Ved å stoppe opp, og bli oppmerksom på at tankekarusellen er i ferd med å eskalere. Du kan velge å ta kontroll over spakene, stoppe karusellen og si så tydelig som mulig til deg selv at du vil av. Tankene er i ferd med å kreve for stor plass og det går i mot kaostilstand og en fortvilende mangel på kontroll.

 Hopp av karusellen. Ta et skritt tilbake. Forsøk å se på tankekarusellen som tilskuer. Observer tankene utenfra. Registrer hvilke tanker som krever plass og bekymringene som følger med. 

Du er oppmerksom på hva som foregår nå. 

Gi tankene dine oppmerksomhet. Flytt så oppmerksomheten fra tankene som arbeider inne i hodet ditt over til pusten i kroppen din. Pust rolig inn og ut. På denne måten løsriver du deg fra tankene. Du skaper deg en pause. Når du blir revet med inn i tankekarusellen igjen, gjentar du denne måten å løsrive deg på.

Fokus på pustens bevegelse i kroppen vil kunne gi deg litt ro, noe oversikt og en følelse av å ha bedre kontroll over uhensiktsmessig og krevende tankekjør. Du kan på denne måten øve deg i å distansere deg fra tankene som krever stor plass.

Tanker er ikke nødvendigvis sanne. Det er bare tanker. De eier deg ikke. Du har lov å sette begrensninger. Kan du kjenne deg igjen i det å stivne i fastlåste tanker og bekymringer? 

Du og jeg kan øve på å hoppe av tanke og bekymringskarusellen som arbeider i vårt hode, flytte oppmerksomheten til pusten i magen, og oppleve at tankekjør over tid gradvis avtar.

Jeg var ikke en av dem 😢

I min oppvekst opplevde jeg mye vondt fra mine jevnaldrende, og jeg fikk derfor aldri noe vennskapsforhold til noen på min egen alder. Jeg stolte ikke på dem! Egentlig følte jeg at den eneste jeg kunne stole på var meg selv. Jeg ble egentlig alltid godt likt av de voksne. Jeg tror i alle fall at de likte meg? De satt i alle fall pris på all jobben jeg gjorde for dem. Men det ble jo aldri noe ordentlig vennskapsforhold. Som barn blir man jo ikke venninne med noen som er 10 til 30 år eldre enn deg, og det forsto jeg og det aksepterte jeg. Jeg hadde derfor egentlig ingen venner. Ingen å dele mine innerste tanker og dypeste følelser med. Jeg følte egentlig at jeg klenget meg inn på de voksne. At jeg måtte tilfredsstille dem. Jeg lengtet ekstremt etter en voksen person jeg kunne stole på. Kunne snakke med. En som brydde seg om meg. En som så hvor vondt jeg hadde det. En som ønsket å hjelpe meg! Men det var aldri noen som skjønte det? Så meg eller brydde seg. Og til slutt ga jeg opp!

Hele livet har jeg egentlig lurt på hva et vennskap er? Hvordan et vennskap fungerer? Hva som er et gjensidig vennskapsforhold? Hvor mye skal jeg gi? Hvor mye kan jeg forvente å få tilbake? Hva er for mye, og hva er for lite? Og usikkerheten rundt dette har gjort at det har vært veldig vanskelig for meg å få et vennskap til noen. Jeg var redd for å gjøre noe feil. Redd for å ødelegge det. Det var så skjørt. Jeg var så skjør! Jeg var også så redd for at noen skulle avvise meg, og det var derfor tryggest å ikke knytte seg til noen. Jeg lengtet etter nærhet, men samtidig var jeg livredd for nærheten. Og redselen vant! Jeg var ekstremt følsom, og jeg overanalyserte alltid alle andre. Hva mente de egentlig? Hvorfor sa de akkurat det? Var det fordi de ikke likte meg? Var det fordi de synes jeg var dum?

Jeg har egentlig alltid vært veldig redd for hva andre mente om meg. Var jeg dum nå? Likte de meg ikke? Egentlig «visste» jeg at det var umulig å like en person som meg. Man kunne jo ikke like en som var så dum? En som var så stygg? En som var så tykk? Like en som ikke var som dem? Ikke var en av dem? Jeg likte ikke en gang meg selv, og hvordan kunne jeg da forvente at noen andre ville like meg? Egentlig lengtet jeg. Jeg lengtet etter et fellesskap. Jeg lengtet etter å få lov å være en av dem. Jeg lengtet etter å få lov å være sammen med dem. Jeg lengtet etter å kunne bety noe for andre. Og å bety noe for meg selv … Jeg følte meg alltid ensom. Ikke bare når jeg var alene, men også når jeg var sammen med andre mennesker. Jeg var jo ikke en av dem! Det visste jeg. Hvem var jeg egentlig da? Hva var min identitet? Jeg hatet meg selv! Og egentlig hatet jeg alle andre også.

Jeg flyttet tidlig hjemmefra. Jeg sluttet på skolen etter ungdomsskolen. Jeg orket ikke lenger å forholde meg til mennesker på min egen alder. Og jeg begynte tidlig å jobbe. Utenfra ble jeg nok sett på som en jente som klarte seg bra. Men jeg var avhengig av å jobbe. Jeg jobbet alltid mye mer enn en full arbeidsdag. Og jeg hadde aldri ferie. Jeg måtte hele tiden ha mye å gjøre. Jeg kunne ikke slappe av for da måtte jeg kjenne på alt det vonde og vanskelige inni meg. Kroppen var i konstant spenning. Jeg ble aldri lenge på et sted. Jeg jaktet hele tiden på noe annet, på noe bedre. Men jeg visste ikke hva dette «noe» var. Jeg flyktet fra andre mennesker. Jeg flyktet fra meg selv! Men egentlig visste jeg ikke hva jeg flyktet fra. Og dette «noe» ble alltid med på flyttelasset. Uansett hvor ofte jeg flyttet, ble jeg aldri kvitt det. Dette «noe» hadde tatt plass i den allerede overfylte ryggsekken.

Så ble jeg psyk … Og da ble livet min daglige fiende! Jeg hadde tross alt fungert OK i livet frem til jeg ble ordentlig syk. Selv om jeg ikke hadde det spesielt bra med meg selv. Selv om jeg ikke klarte å knytte meg til andre mennesker. Selv om jeg alltid følte meg ensom. Når jeg ble syk ble forholdet til meg selv, og til andre, mye mer komplisert. Da ble alt ekstremt vanskelig! Når jeg ble syk ble alt mye, mye verre!Jeg hadde et meget vanskelig forhold til meg selv, og angsten og depresjonen holdt på å knekke meg fullstendig. Men angst- og depresjonsfølelsen var egentlig tross alt mulig å leve med. Det var ikke tanken på hvordan jeg oppførte meg overfor mine venner og pårørende. Tanken på at jeg påvirket dem på en så negativ måte. Jeg var livredd for å miste de få nære personene jeg hadde rundt meg, samtidig visste jeg at det forholdet jeg hadde til mine venner var unormalt. Men normalt hadde vel aldri forholdet mitt til andre mennesker vært? Normalt hadde vel aldri tankene og følelsene mine vært? Normalt hadde vel aldri livet mitt vært? Normal hadde vel egentlig aldri jeg vært? Den ene dagen «elsket» jeg mine venner, og den neste dagen «hatet» jeg dem.

Da jeg ble syk ble det forholdet jeg hadde til min ene venninne bare dårligere og dårligere, og mer og mer komplisert. Jeg krevde og forlangte, jeg truet og skremte, jeg elsket og hatet. Alt var svart eller hvitt … Jeg slet henne fullstendig ut. Jeg visste at måten jeg oppførte meg på ville skyve henne, som jeg satt så uendelig stor pris på, lenger og lenger bort fra meg. Jeg visste det, men allikevel klarte jeg ikke gjøre noe med det. Jeg var livredd! Hvem var jeg uten henne? Jeg var avhengig av henne, og det vanskelig «vennskapet» var mitt rusmiddel. Det var egentlig ingen positiv følelse, det var for det meste ekstremt vondt, og det var ikke sunt, hverken for henne eller meg. Jeg ønsket ikke at det skulle være sånn. Jeg ønsket ikke å oppføre meg på den måten. Og jeg var livredd! Livredd for avvisningen! Livredd for at hun ikke likte meg mer! Livredd for at hun ikke orket mer! Livredd for ensomheten! Jeg trengte henne for å føle at jeg eksisterte. Jeg var ingen! Jeg var ingenting! Jeg ønsket å leve mitt liv gjennom henne. Jeg ønsket å leve hennes liv! Og til slutt «lyktes» jeg med det jeg fryktet aller mest. Hun ble utslitt, hun var redd, hun orket ikke mer …

Jeg var også redd, veldig redd, livredd. Jeg skjønte ikke hva som skjedde med meg, og hvorfor alt plutselig hadde blitt så ekstremt vanskelig. Var det dette som var galskap? Var jeg blitt «gal»? Var jeg nå blitt «syk i hodet»? Ville jeg noen gang få et normalt liv? Jeg var flau. Flau over å ikke ha kontroll over meg selv. Over mitt liv. Og skyldfølelsen var enorm. Det var min egen skyld. Mitt liv var selvfølgelig min egen skyld. Hvorfor kunne jeg ikke bare ta meg sammen? Hvorfor kunne jeg ikke bare være som alle andre? Hvorfor kunne jeg ikke bare sette pris på livet? I alle fall late som jeg satt pris på livet. Hvorfor orket jeg ikke leve lenger? Hvorfor ville jeg bare dø? Den uutholdelige innvendige smerten, den ekstreme indre uroen, den kronisk tomhetsfølelsen og den forferdelig vonde ensomheten. Det var det verste. Det var disse tingene som var umulige å forholde seg til. Umulige å holde ut, og umulige å bli kvitt. Det var dette som førte til overspisingen, og når overspisingen ikke hjalp selvskadingen, og når selvskadingen ikke hjalp, selvmordsforsøkene. Det var da jeg ønsket å dø. Eller jeg ønsket ikke dø, jeg ville bare ikke leve …!

Hvem er jeg? Hva skal gi mitt liv mening? Hva er meningen med livet? Dette var spørsmål som kvernet rundt i hodet hele tiden. Det var ekstremt slitsomt. Det var forferdelig frustrerende. Svarene uteble, og spørsmålene ble bare flere og flere. Og vanskeligere, og mer kompliserte. Min selvtillit og min selvfølelse, som alltid hadde vært dårlig, hadde nå forlatt meg. Ustabiliteten i min identitet preget hele meg. Jeg følte at min personlighet var delt i tre, hodet var en del, kroppen var en annen del og jeg var ikke en del av det hele. Hodet og kroppen samarbeidet periodevis veldig dårlig, og «kroppen» kunne gjøre ting «hodet» egentlig ikke ville. Jeg ville dø, hodet var usikker og kroppen ville ikke adlyde. Alt jeg var, var én eneste stor fiasko! En katastrofe! Ett problem!

Jeg gikk alltid med en maske, og denne turte jeg aldri å ta av. Jeg trengte masken. Jeg var avhengig av den. Jeg elsket den og jeg hatet den. Hatet at jeg ikke visste hvem jeg var. Elsket den fordi jeg slapp å forholde meg til meg selv … Egentlig var masken grodd fast på meg, og fysisk og psykiske umulig å få av. Masken var min beskyttelse. Masken var min måte å forholde meg til andre mennesker. Til livet. Og til meg selv! Jeg var så ekstremt redd for hva som fantes under masken. Ekstremt redd for å ta den av. Men litt etter litt, mer eller mindre frivillig, løsnet allikevel noen av kantene, litt etter litt løsnet masken. Jeg var livredd! Hvem er jeg? Jeg ventet og ventet, og jeg ble mer og mer redd. Livredd for hva jeg ville finne under masken … Men jeg lengtet også. Endelig skulle jeg og andre få se hvem jeg virkelig var. Endelig skulle jeg få svar på spørsmålet «Hvem er jeg?». Til slutt falt masken av! Men det ble ingen lettelse. Under masken fantes bare flere masker, og redselen for hva som fantes under den neste ble bare verre og verre for hver gang. Det tok aldri slutt. Hvor mange masker er det egentlig mulig å bære? Har jeg enda ikke mistet den siste?

Jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg ville dø. Og jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke ville leve. Jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg var meg! Jeg eksisterer, men jeg levde ikke. Jeg eksisterte i et helvete, i et kaos. Et sted mellom livet og døden. En slags mellomstasjon. Jeg ønsket meg til et annet sted. Et sted hvor jeg slapp å forhold meg til andre mennesker. Et sted hvor jeg fikk være alene, men ikke ensom. Et sted uten depresjon og angst. Et sted uten den uutholdelige indre smerten og den ekstreme indre uroen. Et sted uten tomhet. Den konstante tomhetsfølelsen var ekstremt vond, nesten uutholdelig. Det er vanskelig å forklare hva følelsen av tomhet innebærer. Kanskje det kan beskrives som følelsen av å være ett skall? Et skall uten innhold. Et eggeskall uten eggeplomme. Dette skallet var uknuselig, og ikke mulig, hverken for meg eller andre, å trenge seg gjennom. Det var ikke mulig å komme «inn i meg». Innerst i mitt indre, der alt det vonde fantes. Jeg ville til et annet sted, men jeg visste ikke hvor dette stedet var. Men jeg visste, trodde jeg, at det ikke fantes i det livet jeg eksiterte i. I livet jeg levde? I dette livet? I mitt liv? Jeg ville bare bort. Langt bort. Veldig lang bort. Og jeg håpet at jeg ville finne dette stedet i døden.

Jeg drømte ofte om å bare få lov å sovne inn, ikke våkne en morgen. Jeg ønsket å få en alvorlig somatisk sykdom. En dødelig sykdom. Helst kreft, for da hadde jeg blitt tynn før jeg døde. Jeg visste at dette var helt absurd, og det gjorde det hele enda vanskeligere. Det hadde vært så enkelt hvis jeg døde av noe somatisk, og jeg hadde ikke såret mine nærmeste. Jeg tenkte at hvis jeg døde, uansett hvordan, ville det vært det beste for min familie. Da kunne de sørge en tid, og så kunne de fortsette med sine liv. Det måtte vel være bedre enn at de var konstant redde? Jeg opplevde at noen av mine «venner» i psykiatrien klarte å ta livet av seg. Jeg synes det var blodig urettferdig. Hvorfor skulle de få lov å dø, og ikke jeg? De var så tøffe. De var så modige. De var så heldige. Jeg var så ekstremt misunnelig! Jeg fikk også ofte dårlig samvittighet når jeg hørte om andre dødsfall. Ulykker eller sykdom hvor folk jeg ikke kjente døde. Hvorfor måtte de dø som gjerne ville leve? Og hvorfor måtte jeg leve som gjerne ville dø? Var det min skyld at de døde? Ble jeg straffet fordi jeg ikke ville leve? Ble de straffet fordi jeg ville dø? Den tanken var altfor vond. Jeg klarte ikke å forholde meg til den. Kunne jeg bare ved mine ønsker, tanker og handlinger forårsake en annens død? Nei, det kunne vel ikke være mulig? Eller …?

Jeg følte at jeg var håpløs, at alt var håpløst. Livet var fullstendig meningsløst! Jeg var en belastning for andre mennesker. Ikke bare for mine nærmeste, men jeg var også en belastning for helsepersonell. Jeg var en belastning for de som faktisk ønsket å hjelpe meg. Og jeg var en belasting for meg selv! Jeg ville helst være usynlig, men allikevel var jeg veldig, veldig synlig. Det er umulig å være usynlig når man gjør selvmordsforsøk hele tiden. Når man skader seg selv hele tiden. Når jeg taust fortalte alle at jeg ville dø. Men samtidig fortalte jeg at jeg egentlig ville leve, ved at selvmordsforsøkene ikke var alvorlige nok. Jeg var mye mer synlig enn jeg selv ønsket. Enn det jeg egentlig orket og klarte å takle. Og jeg skjønte virkelig ikke hvorfor jeg ikke bare kunne få lov å være usynlig. Jeg skrek uten stemme. Se meg! Virkelig se meg! Hjelp meg! Virkelig hjelp meg! Snakk med meg! Ikke til meg. Ikke om meg. Men med meg!

Det hele var uvirkelig. Hverdagen var ikke virkelig. Livet var uvirkelig. Var jeg virkelig? Var tankene virkelige? Var følelsene virkelige? Var døden virkelig? Jeg ville ikke leve. Jeg orket ikke mer. Jeg hadde fått nok. Men jeg klarte allikevel ikke å ta livet av meg. Jeg følte meg så ekstremt mislykket. Jeg klarte ingenting. Jeg lyktes ikke med noe. Ikke en gang å ta livet av meg klarte jeg. Jeg følte meg så dum, virkelig dum. Men allikevel klarte jeg ikke å la være. Jeg fortsatte å skrike uten stemme! Høyere, kraftigere, oftere. Tause skrik! HJELP!!! Og jeg hadde så ekstremt dårlig samvittighet for alle skrikene. Jeg var ingen. Jeg var ingenting. Jeg var alltid redd. Livredd! Redd for livet. Og redd for døden! Redd for meg selv kanskje?